Til tider er jeg ganske flink til å plage meg selv med dårlig samvittighet..
Dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjort - sortert og ryddet rundt omkring i huset, laget sunn middag fra bunnen av, trent mer, jobbet mer, tatt en videreutdanning, lest flere bøker, fullført diverse håndarbeidsprosjekter, vært en bedre mamma/kone/datter/venninne, blogget mer, lest Bibelen mer, bedt mer, engasjert meg i noe i menigheten, bedt noen på middag......listen er lang!! Og blir bare lengre jo mer jeg tenker på den :)
Det verste av alt er at jo mer dårlig samvittighet jeg har, jo mindre får jeg gjort...
Og den kommer typiske snikende når energinivået er på bunn, når jeg helst bare vil slappe av og lade batteriene...
Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så strenge med oss selv? Ja, tillater meg å si "vi", for over diverse kaffekopper har jeg skjønt at jeg ikke er alene :)
Trenger vi virkelig å være så himla flinke alltid?
Er det kanskje sånn at hvis jeg glemmer den dårlige samvittigheten og heller fokuserer på å være til stede i øyeblikket at jeg får gjort mer? Og at hvis jeg har fokus på det jeg synes er viktig og verdifullt i livet så blir det andre bagateller og trivialiteter som jeg ikke lengre bryr meg om?
Det er akkurat som vi måler oss selv i hvor mye vi gjør eller hvor flink vi, det er først da vi blir verdifulle. Og kanskje belønner vi oss selv hvis vi har vært ekstra flinke, eller (kanskje oftest) straffer oss selv når vi ikke har vært flinke. Selvtilliten øker når vi føler oss flinke, og synker når vi feiler og mislykkes.
Noen ganger klarer jeg å rive meg vekk fra den dårlige samvittigheten og se på meg selv i "fugleperspektiv", eller kanskje litt mer sånn som Gud ser meg. Da går det opp for meg at alle disse tankene er feile. Da husker jeg, og innser jeg igjen og igjen, at jeg trenger ikke å prestere for å være verdifull. Jeg trenger ikke å være flink for å bli elsket. Hos Gud er jeg like verdifull og like elsket uansett! Han elsker nemlig ikke på grunn av, men på tross av!
Hos Han kan jeg få være meg selv, helt igjennom, og likevel føle meg som en prinsesse og Fars vakreste øyensten!
Jeg tror at hvis jeg klarer å se på meg selv slik, og klarer å leve mer i det, så blir den dårlige samvittigheten mindre og mindre, og kanskje jeg til og med får gjort mer. Men da er det ikke det jeg GJØR som bestemmer hvor verdifull og flink jeg er, men hvem jeg ER!
Bildet er fra Pinterest.
