Våg å stole på Meg!

I går var vi på søndagstur til et fyr. Vi klatret opp og nøt den fantastiske utsikten. Da vi skulle gå ned igjen var første "etappe" en bratt stige. Jeg skulle gå først og deretter Junior. Han var ganske så redd og så ut til å ha liten tro på at dette skulle gå bra. Det krevde en del overtalelse og nesten tvang til å få han til å prøve seg. Vi som foreldre visste at det ville gå bra så lenge han fulgte våre råd, men han visste det tydligvis ikke.

Til slutt valgte han å stole på oss og klatret ned. Han lyste opp da han nådde bunnen av stigen: "Jeg klarte det, mamma! Det var jo ikke farlig jo!"

Da jeg la meg i går tenkte jeg på dette, og det var akkurat som Jesus sa: "Ser du, sånn kan du også være! Våg å stole på Meg!"

Han har så rett! Hvor mange ganger har jeg ikke vært livredd for å gjøre noe nytt? Redd for å ta en sjanse...redd for å miste kontrollen...redd for hva andre vil tro og mene...

Jeg vet jo så godt at Han passer på meg, at Han vet hva som er best for meg. Og jeg vil jo at Han skal ha kontrollen, men likevel...

Jeg tenkte på hvor sikker jeg som mamma var, på at det kom til å gå bra hvis Junior gjorde som jeg sa, og kjente at jeg ble litt frustrert når han ikke ville høre, og stole på meg....Kjenner Jesus noen gang på den frustrasjonen? Eller er Hans kjærlighet så mye større?

Jeg tror hvertfall Han blir minst like glad og stolt som jeg ble, når jeg våger å stole på Han og mestrer situasjonen, slik som Junior gjorde.