onsdag 28. september 2011

Takknemlig


Jeg sitter her og tenker over dagen i dag...
Guttene mine og jeg har hatt fri i dag og kost oss masse sammen. Vi har gått på tur, hatt besøk av gode venner, vært på lekeplassen, lagd middag, kost på sofaen, lest bok og vært på dukketeaterforestilling. Dagen har vært travel og innholdsrik, men koselig.
Jeg kjenner jeg er trøtt, men takknemlig! Takknemlig for de to nydelige skattene vi er blitt velsignet med. Takknemlig for at de friske og velskapte - det er ingen selvfølge. Takknemlig for at vi får bo her i dette landet og har det godt, for at vi har tak over hodet, mat på bordet og en seng å sove i - heller ingen selvfølge.
Det er godt å minne seg selv på alle grunnene jeg har til å være takknemlig. Mange av problemene og bekymringene jeg kan ha, blir plutselig så små og ubetydelige da.
Det er også godt å bringe den takknemligheten tilbake til Gud. Jeg tror Han virkelig liker å høre når jeg forteller Ham om de positive tingene som skjer i livet mitt. Jeg trenger ikke bare å henvende meg til Han når det er noe jeg trenger eller skulle ønske hadde vært anerledes. 
Ingenting er som å krype opp på Fars fang, og fortelle Ham hvordan jeg har det, og kjenne at Han er glad i meg og bryr seg om meg.

søndag 25. september 2011

Fotsporene

Jeg fortsetter litt i samme spor som sist.
Livet er ikke alltid lett - det kan jeg skrive under på, men jeg er overbevist om Gud er der sammen med meg i alle livets situasjoner, og det gjør det litt lettere og mye tryggere. Det kjente diktet "Fotsporene" er veldig kjært for meg, og det minner meg ofte på nettopp dette. Derfor vil jeg dele det med deg i dag:



En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bildet fòr forbi over himmelen,
så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare et par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
Herre, du sa engang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskeligst å leve,
da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?

Da svarte Herren: "Mitt kjære og dyrebare barn!
Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst -
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene jeg bar deg i armene mine"!

Bildet er lånt.

torsdag 22. september 2011

Tillit


Noe av det jeg kanskje synes er vanskeligst i min relasjon til Gud er å forstå hvorfor Han tillater at vonde ting skjer med barna hans.
Her en dag leste jeg noe i andaktsboka mi som ga meg litt mer forståelse. Det sto:

"Dear friend, you do not have to understand all God's ways of dealing with you. He does not expect you to understand them. You do not expect your children to understand everything you do - you simply want them to trust you. And someday you too will see the glory of God in the things you do not understand."
"Streams in the desert" av L.B.Cowman (20.sept)

Som mamma selv, ga dette litt mening. Det er mange ting jeg sier og gjør med barna mine som de ikke liker eller forstår. De kan bli sinte og frustrerte fordi de ikke er enige med meg eller synes jeg er urettferdig. Mens jeg på min side vet at det jeg gjør/sier er bra for dem fordi jeg vet mer enn dem. Jeg ser et større bilde enn det de ser.
Slik tror jeg det er med Gud også. Han ser mye mer og lengre, og vet mye mer enn meg. Og det er opp til meg å stole på Han. Å stole på at Han vet best, og at Han har kontroll, også når det ikke virker slik.
Ikke et lett tema dette, men ga hvertfall meg litt mer mening...

Bildet er lånt her.



mandag 19. september 2011

Rett fokus


"For øvrig, søsken, de ting som er sanne, de ting som er av god moral, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verdt å bli rost, så legg dere alt dette på sinne!"
Fil.4.8

Min bønn er at hovedfokuset mitt i livet skal være på disse tingene, og ikke de som skaper bekymring og frykt. At jeg skal konsentrere meg om å elske de fantastiske menneskene som jeg har rundt meg, i stedet for å fokusere på dem som ikke er her lengre. At jeg skal strebe etter å snakke fint om mennesker i stedet for å være ei skikkelig sladrekjerring..
At jeg skal være rask med gi komplimenter og ros, og sen med å kritisere.
Heldigvis har jeg Jesus her til å hjelpe meg!


onsdag 14. september 2011

Gi med glede

"Men dette sier jeg, den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt. Og den som sår rikelig, skal også høste rikelig.
Enhver skal gi slik han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.
Og Gud er mektig til å la all nåde komme til dere i overflod, så dere alltid og i alle forhold skal ha nok av alt som trengs og overflod til all god gjerning."
2.Kor.9.6-8

Da jeg leste disse versene for en stund siden fikk de en ny betydning for meg. De er vers som veldig ofte blir lest i forbindelse med pengeinnsamlinger i menigheter og kirker, og de passer til dette.
Men plutselig slo det meg at det finnes veldig mange andre områder av livet det er vel så viktig å være en glad giver på, og som det er viktig å så rikelig for å få en rikelig høst.
Jeg kan bestemme meg for å være en god venn/nabo/kollega/kone/mamma, og deretter så med glede inn i de relasjonene.
Jeg kan velge å fokusere på at jeg høster det jeg sår, og derfor være bevisst på at jeg sår ting, ord og opplevelser som jeg helst vil høste.
Gjør jeg det sitter jeg igjen med en dobbel gevinst minst - jeg gleder menneskene rundt meg, og blir glad og velsignet selv når jeg ser at de blir glad, og når jeg høster det jeg har sådd.
Dette tror jeg jeg må bli litt flinkere til å praktisere :)

mandag 12. september 2011

Se på blomstene!


Blomster er noe av det vakreste som finnes, synes jeg. Og spesielt vakre, er små blomster, som denne, som vokser på plasser der man aldri skulle tro at den kunne overleve. Til tross for omstendighetene, står den der, rakrygget og vakker, som om det skulle være den største selvfølgelighet at den overlever i en bergsprekk.
Når jeg ser en slik blomst tenker jeg på hva Jesus en gang sa:

"Så hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner.
Og likevel sier Jeg dere at selv ikke Salomo i all sin herlighet var oppkledd som en av disse.
Hvis nå Gud kler gresset på marken på denne måten, det som står i dag og blir kastet i ovnen i morgen, skal han ikke mye mer kle dere, dere lite troende?" (Matt.6.28-30)

Det er ikke lett å la være å bekymre seg, det er faktisk veldig vanskelig!
Men en slik vakker, liten blomst gir meg håp og tro på at Jesus er der for meg, at han bryr seg om og ser meg. Jeg tror ikke at å tro på Gud vil si å slippe unna alt som er vondt, tøft og vanskelig, men jeg tror at det vil si at jeg da har en som er der sammen med meg, midt i alt det vonde. En som deler mine gleder og sorger, som støtter meg når jeg trenger noen å lene meg til, en som bærer meg når jeg ikke klarer å gå selv, eller som løper og danser med meg når livet er som en lek.
Han har omsorg for meg!


lørdag 10. september 2011

Redd for sterke ord


Her er eg igjen, o Gud.
 Eg håpar det er greit.
 Som oftast brukar eg å be den lista som du veit, men no kjem eg for å sei deg noko du sa først til meg.
 Du skal få høyra at eg elskar deg.

 Eg elskar deg.
 Eg er redd for sterke ord.
 Men eg vil så gjerne bruka dei, for gleda er så stor.
 Eg elskar deg, ingen kjærleik er som din.
 Eg ville berre sei eg elskar deg.

 Eg har tenkt på bodet ditt, å elska Herren Gud,
 med hjarta, sjela. vitet mitt, men sanninga veit du.
 Gud eg klarar ikkje elska deg, for eg sjølv vil vera størst.
 Kun om eg mottek kjærleik frå deg først.

 Kan eg våga sei Eg elskar deg.
 Eg er redd for sterke ord.
Men eg vil så gjerne bruka dei, for gleda er så stor.
 Eg elskar deg, ingen kjærleik er som din.
Eg ville berre sei eg elskar deg.

Dette er teksten fra en nydelig sang, som kanskje er mest kjent fra Solveig Leithaug. Jeg hørte den første gang når jeg bare var 10-12 år gammel, og den fant med en gang veien til hjertet mitt. Den har betydd uendelig mye for meg, og gjør det fremdeles.
Noen ganger når jeg ikke vet hva jeg skal be synger jeg denne istedet...
Den oppsummerer på en måte nerven i kristenlivet mitt - det er jo det det hele handler om, at Gud elsker meg og derfor ga sin sønn for meg. Kan jeg gjøre noe annet enn å elske han tilbake?