Flink pike

Til tider er jeg ganske flink til å plage meg selv med dårlig samvittighet..

Dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjort - sortert og ryddet rundt omkring i huset, laget sunn middag fra bunnen av, trent mer, jobbet mer, tatt en videreutdanning, lest flere bøker, fullført diverse håndarbeidsprosjekter, vært en bedre mamma/kone/datter/venninne, blogget mer, lest Bibelen mer, bedt mer, engasjert meg i noe i menigheten, bedt noen på middag......listen er lang!! Og blir bare lengre jo mer jeg tenker på den :)

Det verste av alt er at jo mer dårlig samvittighet jeg har, jo mindre får jeg gjort...

Og den kommer typiske snikende når energinivået er på bunn, når jeg helst bare vil slappe av og lade batteriene...

Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så strenge med oss selv? Ja, tillater meg å si "vi", for over diverse kaffekopper har jeg skjønt at jeg ikke er alene :)

Trenger vi virkelig å være så himla flinke alltid?

Er det kanskje sånn at hvis jeg glemmer den dårlige samvittigheten og heller fokuserer på å være til stede i øyeblikket at jeg får gjort mer? Og at hvis jeg har fokus på det jeg synes er viktig og verdifullt i livet så blir det andre bagateller og trivialiteter som jeg ikke lengre bryr meg om?

 

Det er akkurat som vi måler oss selv i hvor mye vi gjør eller hvor flink vi, det er først da vi blir verdifulle. Og kanskje belønner vi oss selv hvis vi har vært ekstra flinke, eller (kanskje oftest) straffer oss selv når vi ikke har vært flinke. Selvtilliten øker når vi føler oss flinke, og synker når vi feiler og mislykkes.

Noen ganger klarer jeg å rive meg vekk fra den dårlige samvittigheten og se på meg selv i "fugleperspektiv", eller kanskje litt mer sånn som Gud ser meg. Da går det opp for meg at alle disse tankene er feile. Da husker jeg, og innser jeg igjen og igjen, at jeg trenger ikke å prestere for å være verdifull. Jeg trenger ikke å være flink for å bli elsket. Hos Gud er jeg like verdifull og like elsket uansett! Han elsker nemlig ikke på grunn av, men på tross av!

Hos Han kan jeg få være meg selv, helt igjennom, og likevel føle meg som en prinsesse og Fars vakreste øyensten!

 

Jeg tror at hvis jeg klarer å se på meg selv slik, og klarer å leve mer i det, så blir den dårlige samvittigheten mindre og mindre, og kanskje jeg til og med får gjort mer. Men da er det ikke det jeg GJØR som bestemmer hvor verdifull og flink jeg er, men hvem jeg ER!

 

 

Bildet er fra Pinterest.

En bønn

"Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre!

Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din hellige Ånd fra meg!

Gi meg tilbake gleden over din frelse, og hold meg oppe ved din Ånd som leder meg."

Sal.51.12-14

 

Disse versene ble så levende for meg da jeg leste dem for noen dager siden. Så desperate ord, men samtidig så ydmyke. Dette vil jeg skal være min bønn også, tenkte jeg.



"Se, det glitrer, mamma!"

Vi er på leir, og står inne i en gammel, ekkel dusj, Junior og jeg. Jeg tenker at vi burde hatt badesko på oss, og at det er om og gjøre og skyndte oss slik at vi blir ferdig og kan gå ut igjen.

Så sier Junior: "Se på det fine gulvet, mamma! Det glitrer! Det er det fineste gulvet jeg noen gang har sett, mamma!" Gutten smiler så han stråler :)

Å, kunne jeg bare se verden gjennom hans øyne noen ganger!

 Der jeg ser bakterier og skitt, ser han glitteret i gulvbelegget. Der jeg drømmer meg hjem til mer behagelige fasiliteter er han overlykkelig over å være på ferie og leir.

Jeg kunne fortalt flere slike episoder der en av guttene har fått meg til å tenke i sommer. De har et sånt herlig og problemfritt syn på livet! Så sulten og interessert!

Jeg kunne veldig gjerne lagt litt av mine bekymringer og min snusfornuftighet til side, og heller tenkt litt mer slik som dem :)

Etter den episoden i dusjen bestemte jeg meg for å kose meg på resten av leiren, selv om standarden var enkel. Jeg var vel ikke blitt prippen vel :)

Og jeg fikk så mye tilbake - nytt åndelig påfyll, liv til nye og gamle drømmer, nye venner, (og enda større takknemlighet for dusjen, kaffemaskinen og sofaen hjemme :) )

Bilder fra Pinterest.

Takknemlighet

 

Takknemlig for en deilig sommerdag sammen med de jeg er så glad i.

Så heldig og velsignet jeg er!

Men så lett det er å glemme, for ikke å snakke om å huske og takke Gud for det...

Det er et ordtak som sier noe sånt som; tenk hvis du våknet opp i morgen med kun de tingene du takket for i dag, hvor mye ville det vært?

Noe å tenke på :)

Bildet er fra Pinterest

Livslang kjærlighet?

I ukebladet Kamille leste jeg nettopp en nydelig historie om et ektepar som elsket hverandre hele livet, og døde med bare noen dagers mellomrom. De skulle ha feiret sin 73.bryllupsdag kort tid etter sin død. Familien forteller at de var svært forskjellige, og de hadde begge blitt spurt om ikke de heller vil hatt en annen, en som var mer lik dem selv. Det ville de absolutt ikke, de hadde valgt hverandre, og da var det noen ting de måtte forsake, sånn var det bare. De elsket hverandre til det siste, og viste kjærligheten sin.

Jeg leste historien med tårer i øynene, og beundring, men samtidig håp. Håp om å få oppleve det samme...

I en verden der det omtrent er blitt bytte- og returrett på ektefeller også, blir jeg så glad når noen velger å profilere kjærlighet som varer livet ut.

Kjærlighet handler om å GI og å få. Kanskje er vi mer opptatt av "what's in it for me?" enn "hva kan jeg gjøre for at ektefellen min skal føle seg elsket?"? Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden! Man får det ikke nødvendigvis bedre med en annen ektefelle. Hverdagen kommer dit også! (Snakker ikke om voldelige ekteskap eller utroskap)

Den dagen jeg leste historien var jeg litt sint og oppgitt på min kjære. I en hektisk småbarnshverdag er det ikke alltid så mye tid til hverandre, og det er lett å fokusere på alt som er feil eller som kunne vært bedre. Vi er ikke flink nok til å pleie og arbeide på kjærligheten!

Historien ga meg ny tro og nytt pågangsmot på at det går an. Drømmen om å bli gammel med min kjære overskygget plutselig alle de små hverdagslige bagatellene, og jeg så oss for meg: gammel og krokrygget i armene til hverandre ♥

Vi har jo lovet, innfor Gud, å elske hverandre i gode(null problem) og onde(her ligger utfordringen) dager, til døden skiller oss!!

Lånt fra Pinterest

Velkommen til nye følgere! Håper dere vil trives her!

Er i sommermodus, så det blir ikke så hyppige innlegg, men noen innimellom :)

Å møte døden

Ikke verdens mest oppmuntrende tittel i dag, men innlegget er ment oppmuntrende... :)

Har nettopp hørt en podcast jeg sterkt vil anbefale deg og høre. Søk på Salem Kristiansand på Itunes. Talen heter "Døden" og er av Pål Helmersen.

Pål mistet kona si, Brita, i kreft for et par år siden, og her forteller han sitt sterke vitnesbyrd om møtet med sorg og død, og veien videre. En veldig sterk historie!

Jeg møtte selv døden, hardt og brutalt, for 9 år siden da lillebroren min på 12 år plutselig og uventet døde.

Årene etterpå har vært mye! De har gått fra sorg til glede og tilbake til sorg igjen. Det har føltes urettferdig! Jeg har vært sint! Skikkelig forbanna, men også bunnløst fortvilet! Hvorfor tillot Gud dette? Hvorfor er døden og sorg en del av livet? Kan vi ikke bare være lykkelig?

Jeg har ikke fått svar på alle spørsmålene mine, men gjennom det hele har jeg kommet nærmere Gud. Jeg har innsett at uten at Han bærer meg og støtter meg, klarer jeg meg ikke. Jeg er avhengig av Han!

Med Hans hjelp har jeg klart å akseptere og tilgi, unngått å bli bitter....

Sorg, smerte og død er en del av livet, vi kommer ikke utenom det, men det finnes en vei igjennom.

Og det er kanskje akkurat dette med livets store kontraster som gjør det så verdifullt.....på den ene siden bunnløs sorg og på den andre siden uendelig lykke.

Uff, var ikke så lett å få dette til å bli oppmuntrende, men jeg følte likevel at jeg skulle dele det i dag. Kanskje er det en som leser dette som er midt i den dypeste sorg - Da hjelper det kanskje å lese at det går an å komme igjennom, eller å vite at det finnes En som så gjerne vil bære deg og hjelpe deg når du trenger det.

Og jeg synes det er viktig og bra med sånne taler som Påls, som på en måte ufarliggjør døden litt...selv om det er sterkt og vondt å høre på, så skaper det også en lengsel etter en sterkere relasjon med Gud.

Bildet er fra Pinterest.

PS Takk for de hyggelig kommentarene dere legger igjen! Setter pris på hver og en, og blir oppmuntret av at dere blir oppmuntret :)

Du er vakker!!

Leste et nydelig sitat i et ukeblad her en dag:

"For vakre øyne, se etter det vakre i andre.

 For en flott kropp, del maten din med dem som sulter.

 For vakkert hår, la et barn dra fingrene gjennom det en gang om dagen.

Den ekte skjønnheten til en kvinne gjenspeiles i hennes sjel. Det er omsorgen hun gir andre, lidenskapen hun viser. Og denne skjønnheten vokser seg bare større og større med årene."

 Audrey Hepurn

Jeg synes det er så trist at så mange jenter (og gutter) går rundt med et skikkelig feil bilde av seg selv. De bruker så mye tid og energi på å tenke negative tanker om seg selv, og på å sammenligne seg med andre.

En venninne og jeg snakket her en dag om noen av kompleksene våre. Det viste seg at ingen av oss hadde i det hele tatt tenkt tanken på at den andre hadde det problemet som hun nevnte.

Jeg har for eksempel i mange år aldri gått med shorts pga mye hårvekst på lårene og fordi jeg aldri blir brun. Dette har tatt meg lang tid å innse at hårene kan fjernes om jeg vil, og det finnes mange andre som også har hvite bein. Dessuten har jeg lange, slanke bein som passer perfekt i shorts :)

Det er så trist at vi bruker så mye energi på dette når vi heller kan la det være, slappe av og være fri. Det er først da man får øynene opp for mennesker rundt seg som kanskje trenger et vennlig smil, en oppmuntring eller en god venn.

Du ER vakker!! Du er skapt i Guds bilde!

Du blir mye mer lagt merke til med å vise hvem du er på innsiden, med å være deg selv, enn med å se ut som en overlegen fotomodell!

Jeg er sikker på at alle mennesker har noe vakkert i seg. Alle er kanskje ikke sånn at man snur seg på gata etter dem, men når man blir kjent med dem så kommer det vakre fram...

Jobb heller med din indre skjønnheten, enn din ytre! Det ytre vil falme etterhvert uansett..

(Sier ikke at det er enten eller altså, håper du ser det, men det ytre er langt i fra viktigst.)

Husk:

DU ER VAKKER!!

Bildet er lånt fra Pinterest.