De siste ukene har jeg tenkt mye på dette med å være lykkelig...
Jeg undres på om det er blitt så viktig for oss at det også blir et hinder for oss?
Hva skal til for å være lykkelig?
Er det et fint hus med det siste og hotteste interiøret? En veldreid, trent kropp? At hele familien har fine, nye klær, og at ungene har alle de kuleste lekene? At man har de kuleste vennene? At man har båt og hytte, og råd til å reise på fine ferier?
Eller er det at man har det man trenger, mat på bordet, klær på kroppen, et sted å bo? Gode venner som lytter og bryr seg? En familie som bryr seg og er glad i hverandre? Tid til hverandre, enten det er på luksusferie eller i et telt på en holme?
Etter noen år med utfordringer på rekke og rad, mange tøffe tanker og vanskelige ting, er jeg på et punkt der jeg vil si at jeg er ganske lykkelig. Jeg trives og har det godt. Samtidig kjenner jeg meg utfordret til å gjøre nye ting, ta nye steg. Det føles skummelt, for ting kan jo galt, og jeg har stilt meg spørsmål om det vil ødelegge lykken min, nå som jeg har det så greit.
Disse tankene kjenner jeg irriterer meg skikkelig!
Skal jeg slutte å utfordre/utvikle meg selv i frykt for at ting kan gå galt? Det kan jo gå kjempe bra også!
Er det bare når ting går på skinner at livet er greit?
Selv om ikke alt er perfekt på alle områder, er jeg overbevist at det er mulig å finne lykke i noe hver dag. Det handler bare om hvordan vi måler lykken. Kanskje det er på tide, for noen, å senke standarden litt? Og kanskje det er på tide å stoppe opp litt og tenke etter eller se seg omkring, er det noe som har skjedd i dag som har gjort meg glad/lykkelig?
I tillegg tror jeg at livet er mer enn lykke og nytelse.
Noen ganger er det vondt og vanskelig. Noen ganger må det jobbes skikkelig hardt. Noen ganger kreves det masse svette og tårer.
Ingenting er som et godt måltid etter en skikkelig arbeidsøkt, eller en deilig dusj når man er skikkelig svett og skitten. Å bare spise hele tiden er ikke nytelse i lengden, heller ikke å dusje hele tiden.
Vi trenger begge deler, ytterpunktene eller motsetningene for å kjenne virkelig lykke og virkelig sorg/tap.
Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem poenget mitt, men kanskje bildet under sier litt.
Alle ønsker vel å være lykkelig, men det i seg selv må ikke bli så viktig at vi ikke tørr å leve...
Det har hvertfall jeg bestemt meg for :)
(Lånt fra Pinterest)
Oi oi oi.. Dette gjorde godt å lese kan du tro.
SvarSlettVi står overfor noen vanskelige avgjørelser, og i det siste har jeg stilt meg spørsmålet "hva om vi ikke får det like bra om vi tar det valget?" Men godt er det at livet har sine skiftninger av lykke og vanskeligheter.
Gud er god uansett! :)
Lykke til med de nye stegene - jeg kjenner også på at det er skikkelig skummelt, men jeg tror Gud har gjemt noe godt for oss som vi får se hvis vi tar et skritt fram..;)
Takk for at du delte dette - det var tanker til oppmuntring for meg!
Klem
KJære gode Renate, dette var virkelig godt skrevet! jeg har vært totalt fraværende, så så det ikke før nå - og tro meg: rett i hjertet! Dette er noe jeg og tenker mye på faktisk - og jeg tenker mye på hva som er viktigst i livet for at vi skal kjenne oss lykkelige...
SvarSlettDet er spennende tider - og det er spennende og godt å leve med Gud. Må Gud velsigne deg i alle dine ting. Sender mange klemmer din vei jeg :)
Heisan! Jeg har ikke vært inne på din blogg før, men kom tilfeldigvis over den seint i går. Du har en egen evne til å sette ord på det sikkert veldig mange av oss går og kjenner på i det samfunnet vi lever i. Det er så mye jag og mas om status at det lett sluker lykkefølelsen. Det var et kjempefint innlegg som traff meg rett i hjertet, så jeg delte det på min facebookside. Håpet det er mange som leser det og reflekterer over det du nevner. Glad for å høre at du kan kalle deg ganske lykkelig nå. Tro på stadig ny visdom og glede, og Guds velsignelse.
SvarSlett