Mitt kjæreste eie

Å gå gjennom et av livets mange mulige mareritt, å miste et barn i mors liv, og samtidig få oppleve at Gud er nær er min opplevelse de siste ukene….

Å få kjenne at mitt hjerte vender seg til Gud når verdenen min er i ferd med å rakne, gir håp midt i fortvilelsen.

Å få kjenne fred og trygghet midt i stormen…

Å få kjenne at Han bærer meg når jeg ikke orker/klarer å gå selv er så uendelig godt.

Å få oppleve at venner og bekjente bryr seg, og ber for oss, gir stor trøst. Vi er ikke alene. 

Smerten er stor, og hjertet er knust, men midt i stormen er det en strofe som kommer til meg igjen og igjen, som gir håp for framtida: 

"Jesus, du er mitt kjæreste eie, en kostelig skatt…."

Bildet er lånt fra Pinterest.

Å være stille

 

Noen ganger blir hverdagen vell travel...tiden flyr og gjøremålene hoper seg opp. Tanker om alt som burde/skulle vært gjort, hva jeg ikke må glemme osv raser rundt i hodet. Jeg prøver å sette meg ned med en kopp kaffe for å finne roen, men det blir fort at jeg da blar gjennom noen blader, sjekker Facebook og Instragram, spiller på Ipad'en, sjekker Facebook igjen, kommer på flere ting jeg skulle gjort, og vips er kaffekoppen tom og roen fremdeles fraværende...

Når kvelden kommer synker jeg ned i sofaen og skrur på tv'en, føler meg trøtt, kanskje til og med utslitt...og litt skuffa over alt jeg ikke fikk gjort den dagen.

 

Hva skjedde med de øyeblikkene man satt og stirret ut i luften? Man nøt stillheten og roen? Der man virkelig nøt øyeblikket?

"Vær stille, og vit at jeg er Herren" står det i Bibelen, og disse ordene har jeg tenkt mye på i det siste. Når tar jeg meg tid til å være stille? Når "logger" jeg meg av resten av verden, og er bare meg?

Kan det være at det at jeg ikke gjør det så ofte er grunnen til at jeg tider føler meg trøtt og tom?

 

Jeg er en drømmer og relativt kreativ, men jeg trenger tid til å drømme. Hvis jeg hele tiden blir "underholdt" får jeg ikke den tiden. Jeg har behov for å kjede meg litt eller gjøre ingenting slik at tankene kan få boltre seg.

 

Jeg VET at tid sammen med min Herre gir meg ny energi!

....likevel tar jeg meg ikke den tiden ofte nok...

 

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik.

Vi lever i en verden der underholdningsbehovet blir stadig større. Det virker som vi er redde for å gjøre ingenting, for å kjede oss. Smarttelefoner, nettbrett og tv'en tar mer og mer av fritiden vår, hvis ikke vi er obs. Jaget etter lykke og kos, gjør også sitt..

Alt dette er kommet for å bli, tror jeg, men jeg velger selv hvor mye tid det skal få ta i mitt liv. Tiden jeg har fått har jeg selv ansvar for å fordele. Kanskje det trengs en liten oppfordeling?

 

"Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."

Matt.6.33

 

 

Beklager at det går lang tid mellom innleggene...det var den tiden da :)

Ofte går jeg lenge og grubler på innleggene før jeg skriver dem. Og hvis tiden prioriteres feil, svikter også inspirasjonen til å skrive/dele :)

Ønsker deg som er innom en riktig god påske! Kos deg med venner og familie, spis god mat og sjokolade - men ikke glem påskens fantastiske budskap!!



Bok: Grensesprengede liv

Jeg har nettopp lest boka Grensesprengende liv - du er skapt for å gjøre en forskjell av Max Lucado, og den må bare anbefales.

Mange har nok lett for å tenke at for å gjøre en forskjell må jeg være noe stort - misjonær, predikant, politiker osv. Men vi kan alle gjøre en forskjell i vår hverdag, være noe for de vi møter hver dag, bruke vår tid og våre penger på mer enn oss selv. Få av oss kan forandre verden, men vi kan alle gjøre noe.

Dette er noe jeg alltid har brent for, og derfor likte jeg nok boka ekstra godt, men samtidig tror jeg den er for alle.

Max trekker fram Matt.25.40 der det står:

"Alt dere gjorde mot en av disse minste, mine brødre, det gjorde dere mot Meg."

 Ved å elske mennesker i nød, elsker vi Jesus, er det ikke nettopp det vi vil? Å vise Jesus at vi elsker Han?

Og jeg tror at man kommer mye lenger med å elske/hjelpe/bry seg om mennesker enn med å "banke dem i hodet med Bibelen" eller diskutere eller påpeke alt de burde forandre på.

Det er et ordtak som sier:

 "Det du GJØR taler så høyt at jeg kan ikke høre hva du sier."

 

Dagens lille oppfordring:

Gjør noe for noen i din nærhet! Be noen på middag, måk snø for den gamle damen i nabohuset, kjøp en blomst til noen, vær en venn, skaff deg et fadderbarn e.l.

Og les gjerne boka du også! :)

 

Bildet har jeg lånt fra Hermon Forlag.

Fader Vår

 

"Fader vår,

 du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.
For riket er ditt
og makten og æren i all evighet.

 Amen"

 

Jeg og en kompis sitter i en liten, overfylt minibuss i Beijing. Jeg husker ikke hvor vi er på vei eller har vært, men det er trangt og varmt. Kompisen min har fått en "åpenbaring" han ivirig deler med meg, engasjert, med høy stemme og mye armbevegelser. Vi blir alltid iakttatt når vi er ute, rare utlendinger som vi er, men denne dagen ser nok folk litt ekstra. Hva er den han prater om, denne utlendingen?

Jo, han har lest "Fader Vår". Før Jesus lærer disiplene denne bønnen, spør de ham om han kan lære dem å be, og han ber så denne bønnen. Kompisen min hadde tenkt en del på dette, og det han så ivrig delte var at Jesus lærte oss denne bønnen som en oppskrift. Ikke at vi alltid skulle be akkurat "Fader Vår", men at vi skulle bruke den som et oppsett for våre bønner. At vi skulle begynne med å ære og og tilbe Gud, før vi kommer med det vi har på hjertet - enten det er noe vi trenger eller noe vi vil omvende oss fra eller be om tilgivelse for - og deretter avslutte med ære og pris for Hans storhet.

 

"Fader Vår" har lett for å bli en høytidlig bønn, eller bare en oppramsing av ord vi har sagt så mange ganger før, men det er jo egentlig en nydelig bønn. Den inneholder så mye!

Det er mange år siden vi befant oss på den bussen, og dessverre, har kompisen min og jeg gått hver våre veier, men jeg har ofte tenkt på den samtalen i den bussen. Den forandret både mitt forhold til "Fader Vår"(som jeg kanskje så på som litt høykirkelig og formell) og til bønn generelt. Bønn er så mye! Alt i fra hjertesukk til innøvde vers. Jeg tror at begge deler, og alt i mellom, behager Gud, når det er et ærlig og oppriktig hjerte bak.

Men kanskje det er noe i denne "oppskriften"? Å ikke bare "slenge" inn en bønn om alt jeg trenger og som gjerne skulle være anerledes? Men også bruke tid på å gi Gud ære, og tenke på hvem Han er og hva Han betyr for meg...

De gangene jeg gjør det merker jeg at takknemligheten min øker, og fokuset på alt det vanskelige/problemene minker...

Jesus sier jo også i versene før, at vår Far allerede vet hva vi trenger før vi ber om det :)

 

Det var dagens lille oppmuntring :)

Ønsker deg som er innom en god helg!

 

Bildet er fra Pinterest.

Godt nyttår!

Nytt år, nye muligheter!!
Det er alltid spennende med et nytt år, men jeg er ikke blant dem som har en haug med forsetter og tanker for det nye året, bare noen....:)
Fremst av alt håper jeg på mange hyggelige øyeblikk med familie og venner! Ingenting er mer verdifullt!!
Ellers kan jeg jo så klart bli i bedre form, bli en bedre kone og mamma, lære noe nytt, lese flere bøker, få mer orden og system i hus og hjem, dra på en fin ferie, bruke penger på fine ting osv :) men bare hvis det er lystbetont, for å gi meg selv dårlig samvittighet kan jeg godt bli litt dårligere til :)
Ønsker deg et fantastisk nytt år med følgende herlige (favoritt) sitat:

"May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you're wonderful, and don't forget to make some art - write or draw or build or sing or live as only you can. And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself." Neil Gaiman

En Far som vet!!

 

"Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’

Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Matt.6.31-34

 

For en stund siden leste jeg en andakt der disse versene ble omtalt. Andakten la vekt på ordet "vet" som jeg har uthevet over.

Jeg visste jo allerede at Han vet hva jeg trenger, men det var som om jeg så det på en ny måte, og jeg ble overbevist om at han VET. Og det gikk opp for meg hvor dumt det egentlig er at jeg til stadighet går rundt og bekymrer meg for alt mulig, overbevist om at det ikke kommer til å gå bra, når jeg har en Far som virkelig bryr seg. Han sørger for at jeg har alt det jeg trenger, så lenge jeg stoler på Ham.

I tillegg slo det meg at Han ønsker at jeg skal bruke tiden og energien min på dagen i dag, det som skjer her og nå - ikke på det som har vært, eller det som kommer.

Ser ut til at Gud var opptatt av "mindfulness" lenge før 2012 :)

 

Jeg har en laaang vei å gå når det gjelder dette, men jeg ble så oppmuntret av dette at jeg ville dele det med deg og :)

Kanskje ekstra viktig nå i førjulstida, som fort kan bli fylt av både stress og mas :)

Lykkelig?

De siste ukene har jeg tenkt mye på dette med å være lykkelig...

Jeg undres på om det er blitt så viktig for oss at det også blir et hinder for oss?

Hva skal til for å være lykkelig?

Er det et fint hus med det siste og hotteste interiøret? En veldreid, trent kropp? At hele familien har fine, nye klær, og at ungene har alle de kuleste lekene? At man har de kuleste vennene? At man har båt og hytte, og råd til å reise på fine ferier?

Eller er det at man har det man trenger, mat på bordet, klær på kroppen, et sted å bo? Gode venner som lytter og bryr seg? En familie som bryr seg og er glad i hverandre? Tid til hverandre, enten det er på luksusferie eller i et telt på en holme?

 

Etter noen år med utfordringer på rekke og rad, mange tøffe tanker og vanskelige ting, er jeg på et punkt der jeg vil si at jeg er ganske lykkelig. Jeg trives og har det godt. Samtidig kjenner jeg meg utfordret til å gjøre nye ting, ta nye steg. Det føles skummelt, for ting kan jo galt, og jeg har stilt meg spørsmål om det vil ødelegge lykken min, nå som jeg har det så greit.

Disse tankene kjenner jeg irriterer meg skikkelig!

Skal jeg slutte å utfordre/utvikle meg selv i frykt for at ting kan gå galt? Det kan jo gå kjempe bra også!

Er det bare når ting går på skinner at livet er greit?

Selv om ikke alt er perfekt på alle områder, er jeg overbevist at det er mulig å finne lykke i noe hver dag. Det handler bare om hvordan vi måler lykken. Kanskje det er på tide, for noen, å senke standarden litt? Og kanskje det er på tide å stoppe opp litt og tenke etter eller se seg omkring, er det noe som har skjedd i dag som har gjort meg glad/lykkelig?

I tillegg tror jeg at livet er mer enn lykke og nytelse.

Noen ganger er det vondt og vanskelig. Noen ganger må det jobbes skikkelig hardt. Noen ganger kreves det masse svette og tårer.

Ingenting er som et godt måltid etter en skikkelig arbeidsøkt, eller en deilig dusj når man er skikkelig svett og skitten. Å bare spise hele tiden er ikke nytelse i lengden, heller ikke å dusje hele tiden.

Vi trenger begge deler, ytterpunktene eller motsetningene for å kjenne virkelig lykke og virkelig sorg/tap.

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem poenget mitt, men kanskje bildet under sier litt.

Alle ønsker vel å være lykkelig, men det i seg selv må ikke bli så viktig at vi ikke tørr å leve...

Det har hvertfall jeg bestemt meg for :)

 

(Lånt fra Pinterest)