Mitt kjæreste eie

Å gå gjennom et av livets mange mulige mareritt, å miste et barn i mors liv, og samtidig få oppleve at Gud er nær er min opplevelse de siste ukene….

Å få kjenne at mitt hjerte vender seg til Gud når verdenen min er i ferd med å rakne, gir håp midt i fortvilelsen.

Å få kjenne fred og trygghet midt i stormen…

Å få kjenne at Han bærer meg når jeg ikke orker/klarer å gå selv er så uendelig godt.

Å få oppleve at venner og bekjente bryr seg, og ber for oss, gir stor trøst. Vi er ikke alene. 

Smerten er stor, og hjertet er knust, men midt i stormen er det en strofe som kommer til meg igjen og igjen, som gir håp for framtida: 

"Jesus, du er mitt kjæreste eie, en kostelig skatt…."

Bildet er lånt fra Pinterest.

Å være stille

 

Noen ganger blir hverdagen vell travel...tiden flyr og gjøremålene hoper seg opp. Tanker om alt som burde/skulle vært gjort, hva jeg ikke må glemme osv raser rundt i hodet. Jeg prøver å sette meg ned med en kopp kaffe for å finne roen, men det blir fort at jeg da blar gjennom noen blader, sjekker Facebook og Instragram, spiller på Ipad'en, sjekker Facebook igjen, kommer på flere ting jeg skulle gjort, og vips er kaffekoppen tom og roen fremdeles fraværende...

Når kvelden kommer synker jeg ned i sofaen og skrur på tv'en, føler meg trøtt, kanskje til og med utslitt...og litt skuffa over alt jeg ikke fikk gjort den dagen.

 

Hva skjedde med de øyeblikkene man satt og stirret ut i luften? Man nøt stillheten og roen? Der man virkelig nøt øyeblikket?

"Vær stille, og vit at jeg er Herren" står det i Bibelen, og disse ordene har jeg tenkt mye på i det siste. Når tar jeg meg tid til å være stille? Når "logger" jeg meg av resten av verden, og er bare meg?

Kan det være at det at jeg ikke gjør det så ofte er grunnen til at jeg tider føler meg trøtt og tom?

 

Jeg er en drømmer og relativt kreativ, men jeg trenger tid til å drømme. Hvis jeg hele tiden blir "underholdt" får jeg ikke den tiden. Jeg har behov for å kjede meg litt eller gjøre ingenting slik at tankene kan få boltre seg.

 

Jeg VET at tid sammen med min Herre gir meg ny energi!

....likevel tar jeg meg ikke den tiden ofte nok...

 

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik.

Vi lever i en verden der underholdningsbehovet blir stadig større. Det virker som vi er redde for å gjøre ingenting, for å kjede oss. Smarttelefoner, nettbrett og tv'en tar mer og mer av fritiden vår, hvis ikke vi er obs. Jaget etter lykke og kos, gjør også sitt..

Alt dette er kommet for å bli, tror jeg, men jeg velger selv hvor mye tid det skal få ta i mitt liv. Tiden jeg har fått har jeg selv ansvar for å fordele. Kanskje det trengs en liten oppfordeling?

 

"Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."

Matt.6.33

 

 

Beklager at det går lang tid mellom innleggene...det var den tiden da :)

Ofte går jeg lenge og grubler på innleggene før jeg skriver dem. Og hvis tiden prioriteres feil, svikter også inspirasjonen til å skrive/dele :)

Ønsker deg som er innom en riktig god påske! Kos deg med venner og familie, spis god mat og sjokolade - men ikke glem påskens fantastiske budskap!!



Bok: Grensesprengede liv

Jeg har nettopp lest boka Grensesprengende liv - du er skapt for å gjøre en forskjell av Max Lucado, og den må bare anbefales.

Mange har nok lett for å tenke at for å gjøre en forskjell må jeg være noe stort - misjonær, predikant, politiker osv. Men vi kan alle gjøre en forskjell i vår hverdag, være noe for de vi møter hver dag, bruke vår tid og våre penger på mer enn oss selv. Få av oss kan forandre verden, men vi kan alle gjøre noe.

Dette er noe jeg alltid har brent for, og derfor likte jeg nok boka ekstra godt, men samtidig tror jeg den er for alle.

Max trekker fram Matt.25.40 der det står:

"Alt dere gjorde mot en av disse minste, mine brødre, det gjorde dere mot Meg."

 Ved å elske mennesker i nød, elsker vi Jesus, er det ikke nettopp det vi vil? Å vise Jesus at vi elsker Han?

Og jeg tror at man kommer mye lenger med å elske/hjelpe/bry seg om mennesker enn med å "banke dem i hodet med Bibelen" eller diskutere eller påpeke alt de burde forandre på.

Det er et ordtak som sier:

 "Det du GJØR taler så høyt at jeg kan ikke høre hva du sier."

 

Dagens lille oppfordring:

Gjør noe for noen i din nærhet! Be noen på middag, måk snø for den gamle damen i nabohuset, kjøp en blomst til noen, vær en venn, skaff deg et fadderbarn e.l.

Og les gjerne boka du også! :)

 

Bildet har jeg lånt fra Hermon Forlag.

Fader Vår

 

"Fader vår,

 du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.
For riket er ditt
og makten og æren i all evighet.

 Amen"

 

Jeg og en kompis sitter i en liten, overfylt minibuss i Beijing. Jeg husker ikke hvor vi er på vei eller har vært, men det er trangt og varmt. Kompisen min har fått en "åpenbaring" han ivirig deler med meg, engasjert, med høy stemme og mye armbevegelser. Vi blir alltid iakttatt når vi er ute, rare utlendinger som vi er, men denne dagen ser nok folk litt ekstra. Hva er den han prater om, denne utlendingen?

Jo, han har lest "Fader Vår". Før Jesus lærer disiplene denne bønnen, spør de ham om han kan lære dem å be, og han ber så denne bønnen. Kompisen min hadde tenkt en del på dette, og det han så ivrig delte var at Jesus lærte oss denne bønnen som en oppskrift. Ikke at vi alltid skulle be akkurat "Fader Vår", men at vi skulle bruke den som et oppsett for våre bønner. At vi skulle begynne med å ære og og tilbe Gud, før vi kommer med det vi har på hjertet - enten det er noe vi trenger eller noe vi vil omvende oss fra eller be om tilgivelse for - og deretter avslutte med ære og pris for Hans storhet.

 

"Fader Vår" har lett for å bli en høytidlig bønn, eller bare en oppramsing av ord vi har sagt så mange ganger før, men det er jo egentlig en nydelig bønn. Den inneholder så mye!

Det er mange år siden vi befant oss på den bussen, og dessverre, har kompisen min og jeg gått hver våre veier, men jeg har ofte tenkt på den samtalen i den bussen. Den forandret både mitt forhold til "Fader Vår"(som jeg kanskje så på som litt høykirkelig og formell) og til bønn generelt. Bønn er så mye! Alt i fra hjertesukk til innøvde vers. Jeg tror at begge deler, og alt i mellom, behager Gud, når det er et ærlig og oppriktig hjerte bak.

Men kanskje det er noe i denne "oppskriften"? Å ikke bare "slenge" inn en bønn om alt jeg trenger og som gjerne skulle være anerledes? Men også bruke tid på å gi Gud ære, og tenke på hvem Han er og hva Han betyr for meg...

De gangene jeg gjør det merker jeg at takknemligheten min øker, og fokuset på alt det vanskelige/problemene minker...

Jesus sier jo også i versene før, at vår Far allerede vet hva vi trenger før vi ber om det :)

 

Det var dagens lille oppmuntring :)

Ønsker deg som er innom en god helg!

 

Bildet er fra Pinterest.

Godt nyttår!

Nytt år, nye muligheter!!
Det er alltid spennende med et nytt år, men jeg er ikke blant dem som har en haug med forsetter og tanker for det nye året, bare noen....:)
Fremst av alt håper jeg på mange hyggelige øyeblikk med familie og venner! Ingenting er mer verdifullt!!
Ellers kan jeg jo så klart bli i bedre form, bli en bedre kone og mamma, lære noe nytt, lese flere bøker, få mer orden og system i hus og hjem, dra på en fin ferie, bruke penger på fine ting osv :) men bare hvis det er lystbetont, for å gi meg selv dårlig samvittighet kan jeg godt bli litt dårligere til :)
Ønsker deg et fantastisk nytt år med følgende herlige (favoritt) sitat:

"May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you're wonderful, and don't forget to make some art - write or draw or build or sing or live as only you can. And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself." Neil Gaiman

En Far som vet!!

 

"Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’

Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Matt.6.31-34

 

For en stund siden leste jeg en andakt der disse versene ble omtalt. Andakten la vekt på ordet "vet" som jeg har uthevet over.

Jeg visste jo allerede at Han vet hva jeg trenger, men det var som om jeg så det på en ny måte, og jeg ble overbevist om at han VET. Og det gikk opp for meg hvor dumt det egentlig er at jeg til stadighet går rundt og bekymrer meg for alt mulig, overbevist om at det ikke kommer til å gå bra, når jeg har en Far som virkelig bryr seg. Han sørger for at jeg har alt det jeg trenger, så lenge jeg stoler på Ham.

I tillegg slo det meg at Han ønsker at jeg skal bruke tiden og energien min på dagen i dag, det som skjer her og nå - ikke på det som har vært, eller det som kommer.

Ser ut til at Gud var opptatt av "mindfulness" lenge før 2012 :)

 

Jeg har en laaang vei å gå når det gjelder dette, men jeg ble så oppmuntret av dette at jeg ville dele det med deg og :)

Kanskje ekstra viktig nå i førjulstida, som fort kan bli fylt av både stress og mas :)

Lykkelig?

De siste ukene har jeg tenkt mye på dette med å være lykkelig...

Jeg undres på om det er blitt så viktig for oss at det også blir et hinder for oss?

Hva skal til for å være lykkelig?

Er det et fint hus med det siste og hotteste interiøret? En veldreid, trent kropp? At hele familien har fine, nye klær, og at ungene har alle de kuleste lekene? At man har de kuleste vennene? At man har båt og hytte, og råd til å reise på fine ferier?

Eller er det at man har det man trenger, mat på bordet, klær på kroppen, et sted å bo? Gode venner som lytter og bryr seg? En familie som bryr seg og er glad i hverandre? Tid til hverandre, enten det er på luksusferie eller i et telt på en holme?

 

Etter noen år med utfordringer på rekke og rad, mange tøffe tanker og vanskelige ting, er jeg på et punkt der jeg vil si at jeg er ganske lykkelig. Jeg trives og har det godt. Samtidig kjenner jeg meg utfordret til å gjøre nye ting, ta nye steg. Det føles skummelt, for ting kan jo galt, og jeg har stilt meg spørsmål om det vil ødelegge lykken min, nå som jeg har det så greit.

Disse tankene kjenner jeg irriterer meg skikkelig!

Skal jeg slutte å utfordre/utvikle meg selv i frykt for at ting kan gå galt? Det kan jo gå kjempe bra også!

Er det bare når ting går på skinner at livet er greit?

Selv om ikke alt er perfekt på alle områder, er jeg overbevist at det er mulig å finne lykke i noe hver dag. Det handler bare om hvordan vi måler lykken. Kanskje det er på tide, for noen, å senke standarden litt? Og kanskje det er på tide å stoppe opp litt og tenke etter eller se seg omkring, er det noe som har skjedd i dag som har gjort meg glad/lykkelig?

I tillegg tror jeg at livet er mer enn lykke og nytelse.

Noen ganger er det vondt og vanskelig. Noen ganger må det jobbes skikkelig hardt. Noen ganger kreves det masse svette og tårer.

Ingenting er som et godt måltid etter en skikkelig arbeidsøkt, eller en deilig dusj når man er skikkelig svett og skitten. Å bare spise hele tiden er ikke nytelse i lengden, heller ikke å dusje hele tiden.

Vi trenger begge deler, ytterpunktene eller motsetningene for å kjenne virkelig lykke og virkelig sorg/tap.

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem poenget mitt, men kanskje bildet under sier litt.

Alle ønsker vel å være lykkelig, men det i seg selv må ikke bli så viktig at vi ikke tørr å leve...

Det har hvertfall jeg bestemt meg for :)

 

(Lånt fra Pinterest)

 



Ny Kongsdøtrebok

Det har vært litt stille på bloggen her i det siste..

Beklager det!

Er ikke det at jeg ikke har ting jeg vil skrive om, men tiden strekker ikke helt til. Og det å skrive ting fra hjertet tar ofte litt tid. Det er ikke bare å rable noe ned for så å trykke "publiser" :)

Men jeg håper og tror at jeg skal komme sterkere tilbake :)

 

Dere som har fulgt bloggen en stund, husker kanskje at jeg skrev om en bok som het "Kongsdøtre" for ca et år siden.

 

 

Den har nå kommet i en ny og utvidet utgave. Noe er likt som i den gamle, noe er tatt vekk og noe er lagt til. Blant annet har jeg skrevet min historie om da jeg mistet lillebroren min. En historie rett fra hjertet om hvor vondt og vanskelig livet var da, men også om hvordan jeg opplevde at Gud var der midt i sorgen, og hvordan Han har vært med i årene etterpå.

Mamma har skrevet sin historie om lillebroren min. Og noen andre kvinner har skrevet sine historier om vonde og vanskelige ting de har gått i gjennom i livet, f eks mobbing, skillsmisse, misbruk, dårlig selvbilde med mer.

Det er en sterk og ærlig bok med mye sorg og smerte, men også med håp og tro på at Gud er med i alle livets situasjoner.

Overskuddet av boka går til Iris Ministry(drevet av Heidi Baker) i Mosambic, et fantastisk bistands- og misjonsarbeid blant hovedsaklig foreldreløse barn og enker.

Boka koster 299,-

Send meg en mail hvis du kunne tenke deg en!

 



Flink pike

Til tider er jeg ganske flink til å plage meg selv med dårlig samvittighet..

Dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjort - sortert og ryddet rundt omkring i huset, laget sunn middag fra bunnen av, trent mer, jobbet mer, tatt en videreutdanning, lest flere bøker, fullført diverse håndarbeidsprosjekter, vært en bedre mamma/kone/datter/venninne, blogget mer, lest Bibelen mer, bedt mer, engasjert meg i noe i menigheten, bedt noen på middag......listen er lang!! Og blir bare lengre jo mer jeg tenker på den :)

Det verste av alt er at jo mer dårlig samvittighet jeg har, jo mindre får jeg gjort...

Og den kommer typiske snikende når energinivået er på bunn, når jeg helst bare vil slappe av og lade batteriene...

Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så strenge med oss selv? Ja, tillater meg å si "vi", for over diverse kaffekopper har jeg skjønt at jeg ikke er alene :)

Trenger vi virkelig å være så himla flinke alltid?

Er det kanskje sånn at hvis jeg glemmer den dårlige samvittigheten og heller fokuserer på å være til stede i øyeblikket at jeg får gjort mer? Og at hvis jeg har fokus på det jeg synes er viktig og verdifullt i livet så blir det andre bagateller og trivialiteter som jeg ikke lengre bryr meg om?

 

Det er akkurat som vi måler oss selv i hvor mye vi gjør eller hvor flink vi, det er først da vi blir verdifulle. Og kanskje belønner vi oss selv hvis vi har vært ekstra flinke, eller (kanskje oftest) straffer oss selv når vi ikke har vært flinke. Selvtilliten øker når vi føler oss flinke, og synker når vi feiler og mislykkes.

Noen ganger klarer jeg å rive meg vekk fra den dårlige samvittigheten og se på meg selv i "fugleperspektiv", eller kanskje litt mer sånn som Gud ser meg. Da går det opp for meg at alle disse tankene er feile. Da husker jeg, og innser jeg igjen og igjen, at jeg trenger ikke å prestere for å være verdifull. Jeg trenger ikke å være flink for å bli elsket. Hos Gud er jeg like verdifull og like elsket uansett! Han elsker nemlig ikke på grunn av, men på tross av!

Hos Han kan jeg få være meg selv, helt igjennom, og likevel føle meg som en prinsesse og Fars vakreste øyensten!

 

Jeg tror at hvis jeg klarer å se på meg selv slik, og klarer å leve mer i det, så blir den dårlige samvittigheten mindre og mindre, og kanskje jeg til og med får gjort mer. Men da er det ikke det jeg GJØR som bestemmer hvor verdifull og flink jeg er, men hvem jeg ER!

 

 

Bildet er fra Pinterest.

En bønn

"Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre!

Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din hellige Ånd fra meg!

Gi meg tilbake gleden over din frelse, og hold meg oppe ved din Ånd som leder meg."

Sal.51.12-14

 

Disse versene ble så levende for meg da jeg leste dem for noen dager siden. Så desperate ord, men samtidig så ydmyke. Dette vil jeg skal være min bønn også, tenkte jeg.



"Se, det glitrer, mamma!"

Vi er på leir, og står inne i en gammel, ekkel dusj, Junior og jeg. Jeg tenker at vi burde hatt badesko på oss, og at det er om og gjøre og skyndte oss slik at vi blir ferdig og kan gå ut igjen.

Så sier Junior: "Se på det fine gulvet, mamma! Det glitrer! Det er det fineste gulvet jeg noen gang har sett, mamma!" Gutten smiler så han stråler :)

Å, kunne jeg bare se verden gjennom hans øyne noen ganger!

 Der jeg ser bakterier og skitt, ser han glitteret i gulvbelegget. Der jeg drømmer meg hjem til mer behagelige fasiliteter er han overlykkelig over å være på ferie og leir.

Jeg kunne fortalt flere slike episoder der en av guttene har fått meg til å tenke i sommer. De har et sånt herlig og problemfritt syn på livet! Så sulten og interessert!

Jeg kunne veldig gjerne lagt litt av mine bekymringer og min snusfornuftighet til side, og heller tenkt litt mer slik som dem :)

Etter den episoden i dusjen bestemte jeg meg for å kose meg på resten av leiren, selv om standarden var enkel. Jeg var vel ikke blitt prippen vel :)

Og jeg fikk så mye tilbake - nytt åndelig påfyll, liv til nye og gamle drømmer, nye venner, (og enda større takknemlighet for dusjen, kaffemaskinen og sofaen hjemme :) )

Bilder fra Pinterest.

Takknemlighet

 

Takknemlig for en deilig sommerdag sammen med de jeg er så glad i.

Så heldig og velsignet jeg er!

Men så lett det er å glemme, for ikke å snakke om å huske og takke Gud for det...

Det er et ordtak som sier noe sånt som; tenk hvis du våknet opp i morgen med kun de tingene du takket for i dag, hvor mye ville det vært?

Noe å tenke på :)

Bildet er fra Pinterest

Livslang kjærlighet?

I ukebladet Kamille leste jeg nettopp en nydelig historie om et ektepar som elsket hverandre hele livet, og døde med bare noen dagers mellomrom. De skulle ha feiret sin 73.bryllupsdag kort tid etter sin død. Familien forteller at de var svært forskjellige, og de hadde begge blitt spurt om ikke de heller vil hatt en annen, en som var mer lik dem selv. Det ville de absolutt ikke, de hadde valgt hverandre, og da var det noen ting de måtte forsake, sånn var det bare. De elsket hverandre til det siste, og viste kjærligheten sin.

Jeg leste historien med tårer i øynene, og beundring, men samtidig håp. Håp om å få oppleve det samme...

I en verden der det omtrent er blitt bytte- og returrett på ektefeller også, blir jeg så glad når noen velger å profilere kjærlighet som varer livet ut.

Kjærlighet handler om å GI og å få. Kanskje er vi mer opptatt av "what's in it for me?" enn "hva kan jeg gjøre for at ektefellen min skal føle seg elsket?"? Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden! Man får det ikke nødvendigvis bedre med en annen ektefelle. Hverdagen kommer dit også! (Snakker ikke om voldelige ekteskap eller utroskap)

Den dagen jeg leste historien var jeg litt sint og oppgitt på min kjære. I en hektisk småbarnshverdag er det ikke alltid så mye tid til hverandre, og det er lett å fokusere på alt som er feil eller som kunne vært bedre. Vi er ikke flink nok til å pleie og arbeide på kjærligheten!

Historien ga meg ny tro og nytt pågangsmot på at det går an. Drømmen om å bli gammel med min kjære overskygget plutselig alle de små hverdagslige bagatellene, og jeg så oss for meg: gammel og krokrygget i armene til hverandre ♥

Vi har jo lovet, innfor Gud, å elske hverandre i gode(null problem) og onde(her ligger utfordringen) dager, til døden skiller oss!!

Lånt fra Pinterest

Velkommen til nye følgere! Håper dere vil trives her!

Er i sommermodus, så det blir ikke så hyppige innlegg, men noen innimellom :)

Å møte døden

Ikke verdens mest oppmuntrende tittel i dag, men innlegget er ment oppmuntrende... :)

Har nettopp hørt en podcast jeg sterkt vil anbefale deg og høre. Søk på Salem Kristiansand på Itunes. Talen heter "Døden" og er av Pål Helmersen.

Pål mistet kona si, Brita, i kreft for et par år siden, og her forteller han sitt sterke vitnesbyrd om møtet med sorg og død, og veien videre. En veldig sterk historie!

Jeg møtte selv døden, hardt og brutalt, for 9 år siden da lillebroren min på 12 år plutselig og uventet døde.

Årene etterpå har vært mye! De har gått fra sorg til glede og tilbake til sorg igjen. Det har føltes urettferdig! Jeg har vært sint! Skikkelig forbanna, men også bunnløst fortvilet! Hvorfor tillot Gud dette? Hvorfor er døden og sorg en del av livet? Kan vi ikke bare være lykkelig?

Jeg har ikke fått svar på alle spørsmålene mine, men gjennom det hele har jeg kommet nærmere Gud. Jeg har innsett at uten at Han bærer meg og støtter meg, klarer jeg meg ikke. Jeg er avhengig av Han!

Med Hans hjelp har jeg klart å akseptere og tilgi, unngått å bli bitter....

Sorg, smerte og død er en del av livet, vi kommer ikke utenom det, men det finnes en vei igjennom.

Og det er kanskje akkurat dette med livets store kontraster som gjør det så verdifullt.....på den ene siden bunnløs sorg og på den andre siden uendelig lykke.

Uff, var ikke så lett å få dette til å bli oppmuntrende, men jeg følte likevel at jeg skulle dele det i dag. Kanskje er det en som leser dette som er midt i den dypeste sorg - Da hjelper det kanskje å lese at det går an å komme igjennom, eller å vite at det finnes En som så gjerne vil bære deg og hjelpe deg når du trenger det.

Og jeg synes det er viktig og bra med sånne taler som Påls, som på en måte ufarliggjør døden litt...selv om det er sterkt og vondt å høre på, så skaper det også en lengsel etter en sterkere relasjon med Gud.

Bildet er fra Pinterest.

PS Takk for de hyggelig kommentarene dere legger igjen! Setter pris på hver og en, og blir oppmuntret av at dere blir oppmuntret :)

Du er vakker!!

Leste et nydelig sitat i et ukeblad her en dag:

"For vakre øyne, se etter det vakre i andre.

 For en flott kropp, del maten din med dem som sulter.

 For vakkert hår, la et barn dra fingrene gjennom det en gang om dagen.

Den ekte skjønnheten til en kvinne gjenspeiles i hennes sjel. Det er omsorgen hun gir andre, lidenskapen hun viser. Og denne skjønnheten vokser seg bare større og større med årene."

 Audrey Hepurn

Jeg synes det er så trist at så mange jenter (og gutter) går rundt med et skikkelig feil bilde av seg selv. De bruker så mye tid og energi på å tenke negative tanker om seg selv, og på å sammenligne seg med andre.

En venninne og jeg snakket her en dag om noen av kompleksene våre. Det viste seg at ingen av oss hadde i det hele tatt tenkt tanken på at den andre hadde det problemet som hun nevnte.

Jeg har for eksempel i mange år aldri gått med shorts pga mye hårvekst på lårene og fordi jeg aldri blir brun. Dette har tatt meg lang tid å innse at hårene kan fjernes om jeg vil, og det finnes mange andre som også har hvite bein. Dessuten har jeg lange, slanke bein som passer perfekt i shorts :)

Det er så trist at vi bruker så mye energi på dette når vi heller kan la det være, slappe av og være fri. Det er først da man får øynene opp for mennesker rundt seg som kanskje trenger et vennlig smil, en oppmuntring eller en god venn.

Du ER vakker!! Du er skapt i Guds bilde!

Du blir mye mer lagt merke til med å vise hvem du er på innsiden, med å være deg selv, enn med å se ut som en overlegen fotomodell!

Jeg er sikker på at alle mennesker har noe vakkert i seg. Alle er kanskje ikke sånn at man snur seg på gata etter dem, men når man blir kjent med dem så kommer det vakre fram...

Jobb heller med din indre skjønnheten, enn din ytre! Det ytre vil falme etterhvert uansett..

(Sier ikke at det er enten eller altså, håper du ser det, men det ytre er langt i fra viktigst.)

Husk:

DU ER VAKKER!!

Bildet er lånt fra Pinterest.

God's promise

Nok et nydelig bilde jeg har funnet på Pinterest.

Håper du har det bra, at du føler deg elsket, sett og betydningsfull

- FOR DET ER DU!!

 Uansett hvor du er i livet og hvordan livet ditt er..

Husk at Han er med, alltid!

Fortsett!

"Han gir den trette kraft,
og den som ikke har krefter,
gir han stor styrke.
         
    Gutter blir trette og slitne,
unge menn snubler og faller.
         
    Men de som venter på Herren,
får ny kraft,
de løfter vingene som ørnen,
de løper og blir ikke slitne,
de går og blir ikke trette."

Jes.40.29-31

Her en dag pratet jeg med ei venninne som hadde det litt vanskelig for tida. Etterpå klarte jeg ikke helt å la være å tenke på henne, og jeg ble minnet om disse ordene. Etter litt om og men tok jeg motet til meg og delte dem med henne - det kunne jo være at hun ville synes det var helt teit, og at de ikke passet i det hele tatt.

Jeg tok en sjanse, og det viste seg at det ble til stor oppmuntring, for oss begge. Herlig, ikke sant?

Kanskje du også trenger disse versene, eller å bli oppmuntret til å våge og handle på en ide eller tanke?!

Bildet er lånt fra Pinterest.

 

He ♥ u!

Bare en liten oppmuntring på en tirsdagskveld!

(Dagene flyr litt her for tida, men jeg kommer plutselig sterkere tilbake)

Bildet er lånt fra Pinterest.

Påskens budskap

I dag er det 1.Påskedag - dagen da Jesus sto opp fra de døde.

Påskebudskapet er helt enormt når man virkelig tar det innover seg, og tenker over det.

Tenk at Han var villig til å gå gjennom alt det bare for at vi skulle få evig liv! For en utrolig, fantastisk gave!

Jeg vil nok en gang dele noe fra boka jeg leser....

Jesus kom ikke bare for å frelse oss. Han ønsket mer for oss. Første gang Jesus sto fram og sa noe her på jorden siterte Han følgende:

"Herren Guds ånd er over meg,
for Herren har salvet meg.
Han har sendt meg
for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
for å forbinde dem som har et knust hjerte,
rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
og frigjøring for dem som er bundet,

2 for å rope ut et nådens år fra Herren
og en hevnens dag fra vår Gud,
for å trøste alle som sørger,

3 og gi de sørgende i Sion
turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg,
lovsangs drakt i stedet for motløs ånd.
De skal kalles Rettferds eiketrær
som Herren har plantet
for å vise sin herlighet."

Jes.61.1-3

Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette bibelverset Han valgte å sitere. Det sier noe om hvorfor Han kom, og hvilket oppdrag Han hadde. Han ville ikke bare redde oss fra døden, og gi oss evig liv.

Forfatterne av boka skriver at en god far ville ikke vært fornøyd med at datteren hans reddet livet i en bilulykke for så å bli liggende på sykehuset. Han ville ikke vært fornøyd før datteren var frisk igjen, helbredet. På samme måte kom ikke Jesus bare for å frelse oss, men for å helbrede oss og sette oss fri til å leve et liv sammen med Han.

Jesaja 61.1-3 omskrevet:

"Gud har sendt meg på et oppdrag.

Jeg har gode nyheter til deg.

Gud har sent meg for å gjenopprette og forløse noe.

Og det noe er deg.

Jeg er her for å gi deg tilbake hjertet ditt, og sette deg fri.

Jeg er rasende på Fienden som gjorde dette mot deg, og jeg vil sloss mot han.

La meg trøste deg.

For, kjære, det du har kjent som ødeleggende vil jeg gjøre til noe vakkert.

Din dypeste sorg vil jeg gjøre om til glede.

Og jeg vil kle hjertet ditt i takknemlig lovprisning i stedet for resignasjon og fortvilelse."

(egen oversettelse fra s.95 i "Captivating" av John og Stasi Eldredge)

Jeg håper at disse ordene kan bli like levende og oppmuntrende for deg som er for meg!

God påske!

♥

Elsket?

"God's version of flowers and chocolates and candlelight dinners comes in the form of sunsets and falling stars, moonlight on lakes and cricket symphonies; warm wind, swaying trees, lush gardens, and fierce devotion."

s.116 "Captivating" av John og Stasi Eldredge

Har du noen gang tenkt på at Gud ønsker å oppvarte deg? Vise deg hvor høyt Han elsker deg, hvor verdifull du er for Han?

Jeg leste utdraget over i boka jeg holder på med nå (se tidligere innlegg), og jeg synes det var så nydelig. Det gjorde litt ekstra inntrykk på meg. 

Det er så mye jeg elsker ved naturen, og tanken på at det som gjør noe spesielt med meg er et lite kjærlighetstegn til meg fra Gud synes jeg er helt fantastisk. Romantisk, rett og slett :)

Å sitte på bauen på en båt en herlig sommerdag og kjenne vinden rive i håret og solen varme på kroppen mens jeg skuer mot horisonten der hav møter himmel....

Å se en hestehov stå alene i asfaltkanten eller en krokus som bryter gjennom snøen, nydelig til tross for dårlige vekstvilkår, og tenke på Jesu ord om at Han bryr seg enda mer om oss enn blomstene og at jeg derfor ikke trenger å bekymre meg..

Å se himmelen full av stjerner en kald vinternatt.. 

 Gud ønsker å vise deg hvor mye Han elsker deg. Han sender deg små hint hver eneste dag, men hvis ikke vi er oppmerksomme er det fort gjort å overse dem. Det er ikke sikkert det er naturen som fascinere deg mest, kanskje kunst eller musikk, eller kanskje Han bruker mennesker som kommer din vei..begynn å se etter, og jeg er sikker på at du vil føle deg elsket ♥

Bildet har jeg lånt på Pinterest.